, ,

Økt fleksibilitet og sparte kostnader – bruk medarbeiderne riktig!

·

Dagens arbeidsmiljø har den senere tid vært utsatt for kritikk grunnet manglende fleksibilitet. Både arbeidstakere og arbeidsgivere har vært misfornøyd med unødig stivbeinhet. Det mest utfordrende vil ofte være reglene om arbeidstid og bruk av overtid. Istedenfor å klage bør flere arbeidsgivere benytte seg av den fleksibilitet loven gir adgang til. Mulighetene finnes.

 Arbeidsmiljøloven kapitel 10 oppstiller forholdsvis strenge regler for både arbeidstid og bruk av overtidsarbeid. Begrunnelsen er blant annet å verne de ansatte mot rovdrift fra arbeidsgiver. Utgangspunktet etter aml. § 10-4, 1. ledd er at den alminnelige arbeidstid må ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av sju dager. Loven regulerer videre når og hvor lenge man kan benytte overtid og hvor lang hviletid den enkelte arbeidstaker skal ha.

Spesielt for arbeidsgivere som har råvarebasert produksjon, med variabel tilgang på råstoff vil tidsbegrensningene få store utfordringer. For eksempel vil et fiskemottak i ofte i liten grad styre når og hvor mye råstoff de mottar. I disse tilfellene vil det heller ikke være et alternativ å stanse mottaket begrunnet med arbeidstidsregler.

Arbeidstilsynet har hatt flere tilsyn over hele landet hvor arbeidsgivere innenfor fiskeindustrien har blitt kontrollert. Arbeidstid og overtidsbruk er gjengangere. Utfordringene er likevel ikke bare forbeholdt fiskeindustrien, en rekke bransjer og bedrifter møter utfordringene i det daglige.

Hva kan så arbeidsgiver gjøre for å sikre en effektiv utnyttelse av arbeidsstokken, herunder være i stand til å ta unna produksjonstopper underveis, samtidig som lovens regler blir fulgt?

Når det gjelder daglig/ukentlig arbeidstid kan det inngås avtale med ansatte om gjennomsnittsberegning av arbeidstid. Loven åpner da for at daglig og ukentlig arbeidstid kan være inntil henholdsvis ni og 48 timer. Ved snittberegning er det vanlig at arbeidstid ut over 40 timer per uke tas igjen i form av arbeidsfrie perioder. Ved en slik ordning betales det kun vanlig timelønn, og ikke overtidstillegg. I praksis ser man ofte at dette er løsninger som de ansatte selv ønsker og setter pris på.

Arbeidstidsgrensene kan videre utvides til henholdsvis 10 og 54 timer ved avtale med tillitsvalgte i en bedrift som er bundet av tariffavtale. Forutsetningen er likevel at det ikke arbeides mer enn 48 timer i snitt over 8 uker, og ikke mer enn 40 timer i snitt per uke i et årsperspektiv. Er vilkårene for overtid til stede, kan det arbeides overtid i tillegg til dette.

Etter lovgivningen er en ”tariffavtale” en avtale mellom arbeidsgiver og flere ansatte om lønns- eller arbeidsvilkår. Slike avtaler kan inngås lokalt, og det er ikke påkrevd at de ansatte er organisert i et fagforbund, eller må binde seg opp til en sentral tariffavtale.

Er arbeidsgiver og de ansatte enig er det dermed mulig å øke fleksibiliteten til arbeidsstokken, samtidig som kostnadene vil kunne gå ned og de ansatte blir mer fornøyd. Ja, tre ting på en gang går an!